Språk Språk Språk Språk

Sametingspresidentens tale ved båren

av Sven-Roald Nystø

Sametingspresident Sven-Roald Nystøs holdt denne talen ved Nils-Aslak Valkeapääs båre i Kåfjord kirke 15. desember 2001.
Det var med stor sorg og forferdelse vi alle mottok budskapet om at vår alles Áillohas, Nils¬- Aslak Valkeapää, hadde sovnet stille inn mandag 26. november, for aldri å våkne mer i vår verden. Sametinget i Norge var samlet til møte på den tiden. Da vi fikk det triste budskapet, syntes de saker vi drøftet, nokså meningsløse i forhold til dødsbudskapet. Vi hadde alle behov for en stille stund for oss selv, til ettertanke, - og til å la budskapet synke i oss, slik at vi maktet å fatte at vi aldri mer skulle se Áillohas blant oss. Han var jo ennå ung av år, bare 58 år gammel. Vi ventet jo alle at vi skulle få ha han blant oss i mange, mange år i framtiden. Han hadde jo så mye å gi oss, ja til alle sammen. Kan dere derfor kjenne og føle den kjærlighet, varme og takknemlighet som utstråler fra oss alle her i Kåfjord kirke til Áillohas. Men aller mest kjenner vi sorgen og savnet. Derfor er det tungt å være her i Kåfjord kirke i dag. Ingen av oss ville jo miste deg Áillohas. Det er derfor med stor sorg og ærefrykt at jeg i dag står her ved din båre. Men det var ikke gitt noen å kunne vite dagen og timen, da Solen skulle hente sin sønn, slik Harald Gaski antyder det i sitt minneord om Nils-Aslak Valkeapää. På grunn av hans bråe bortgang i så ung alder, vil det gå lang tid før vi forstår hvem Áillohas var, og fatter omfanget av hans virke og liv. Men i dag går våre tanker først og fremst til Nils-Aslak Valkeapääs nærmeste familie og slekt. Vi deltar alle i sorgen og savnet. Hele Sameland er i sorg i dag.

Nils Aslak Valkeapää er kjent for de fleste som samisk poet, musiker, billedkunstner og skuespiller. Noen lærte også å kjenne hans menneskelige egenskaper. Han var et raust menneske som så seg selv å være livets dreng, og dernest samefolkets dreng. Både som maler, musiker og dikter forsøkte Valkeapää å fange det spesielle i det samiske. Han utga flere diktbøker og CD-plater med joik og samisk musikk. Han redigerte bøker om de samiske klassikerne Johan Turi og Paulus Utsi. Áillohas fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1991 for boka Beaivi, ÁhcázanlSolen, min far. Boka er oversatt til en rekke språk. Valkeapääs musikk var verdensmusikk før begrepet var oppfunnet. Han ble tildelt Prix Italia-prisen i 1993 for "Fuglesymfonien". Áillohas laget musikken til og var skuespiller i filmen Veiviseren, 1987. Han deltok i Noh-teaterforestilling i Japan i 1995. Han avholdt en rekke kunstutstillinger i inn- og utland, blant annet i USA, Japan, Kina og flere europeiske land.

Áillohas arbeidet også sammen med andre urfolk. Han var kulturkoordinator i Verdensrådet for urfolk, WCIP 1978-1981. Han ble tildelt Samerådets hederspris i 1985 og fikk kulturprisen til Sametinget i Finland i 1994. Valkeapää ble æresdoktor ved Oulu universitet i 1994 og ved Lapplands universitetet i Rovaniemi i 1999. Han mottok republikkens Estlands "White Star" orden i 1995. Áillohas årlige musikkpris ved påskefestivalen i Kautokeino ble opprettet i 1993, til ære for Nils-Aslak Valkeapää.

Áillohas var meget glad i det samiske språket. Han kunne aldri få lovprist språkets musikalitet nok. Han elsket å uttrykke seg slik at ordene framsto som mest mulig mangfoldige i sitt innhold. Hans dikt kommer til å bli tolket og oversatt på ulike måter i generasjoner framover. Men Áillohas var mer enn bare samenes dikter, hans omsorg favnet alle urfolk på jorda, noe som kommer tydelig til uttrykk i det som skulle bli hans siste bok, Eanni, Eannázan(Jorda, vår mor) fra i vår. Boka er først og fremst ment som det kvinnelige motstykket til Solen, min far og understreker kvinnenes viktige posisjon i urfolkssamfunnene.

Som all stor kunst overskrider også Nils-Aslak Valkeapää alle etniske grenser, noe som bekreftes av mottakelsen han fikk overalt der han opptrådte - hans utstråling og tilstedeværelse på scenen var mektig. Han knyttet publikum til seg slik at de ble med på hans kunstneriske reiser. Det er slik vi vil huske han. Han snakket rett til hjertene, han formidlet et budskap som et urfolk aldri må glemme, nemlig vår forpliktelse til Jorda, vår mor, om å ta vare på henne. Nils-Aslak Valkeapää knyttet sammen fortid og framtid. Han ville at vi skulle ta lærdom av våre tradisjoner, at vi trenger å kjenne fortiden for å kunne utforme en trygg framtid.

I dag tar vi det siste farvel med samenes største kunstner, vår fremste ambassadør overfor
verdens folk. En sårt savnet samfunnsbygger, støtte og medmenneske. Samefolket og Sameland
tar sine siste farvel, kjære venn og broder! Med tomhet og savn står vi tilbake. Selv om ikke du er mer blant oss, skal vi aldri glemme deg. Gjennom din kunst vil du alltid forbli i våre hjerter. Men det er ikke bare kunsten som vil minne om deg. Også naturen; Hver vår når trekkfuglene vender tilbake, vil vi bli påminnet om deg. Småfuglenes glade kvitter om sommeren, vil minne om deg. Når vinden blåser om vinteren, vil vi minnes deg. Solens oppgang og nedgang vil være deg.

Hvil i fred. Og måtte freden og kjærligheten følge ditt minne!