Det er noe californisk over synet av det enslige huset ytterst på svaberget. Det ser eksklusivt ut, noe huset også er – det skal godt gjøres å få løyve til å bygge i norske strandsoner i dag. Samtidig demonstrerer Lásságámmi en folkelig raushet.
Den lille samiske kunstnerboligen i Ivgobahta/Skibotn er tegnet av den finske grensevakten, bygningsingeniøren og arkitekten Eino Jokinen fra Raattama, i tett samarbeid med Áillohaš selv. Jokinen har fortalt at arbeidet med å designe og utforme bygningen var en prosess som tok mange år og var basert på et nært vennskap mellom de to, noe prosjektet vitner om. Dette er et hus hvor det er tydelig at byggherre og arkitekt langt på vei har delt den samme ambisjonen og visjonen for prosjektet.
Lásságámmi byr på luksus, riktignok enkel og hverdagslig: California Beach møter villmarkspanel, lydsurroundanlegg mot enkle trehyller og vide glassflater innrammet av ubehandla finsk tømmer. I underetasjen finner du husets egen spa-avdeling med vaskerom, dusj, sauna og fjordutsikt. Denne kontrasten mellom det hypermoderne og eksklusive, kombinert med en slags modig fremhevelse av det spartanske, helt enkle og det tradisjonelle, er selve nerven i bygget.
Lásságámmi kan leses som et Gesamtkunstwerk: en romliggjøring av lydlandskapet, bildene og naturmaterialene Áillohaš omga seg med. Bygningen er Áillohaš. Ikke bare for det som befinner seg innenfor de tykke ytterveggene; boligen er også uløselig forbundet til stedet og landskapet. Akkurat her får sjøfuglene oppdrift, og akkurat her begynner en av Sápmis aller fineste gárgu (steinstrand), som strekker seg et par kilometer nordover langs Lyngenfjorden. Her er vi bare en to timers kjøretur unna hjemplassen hans – oppe til fjells – på finsk side av grensa. Denne strekningen mellom kyst og innland danner den samme landskapslinja som reinflokken følger, en strekning som Áillohaš og hans reindriftsfamilie nok regnet som sitt hjem. Lásságámmi er et endepunkt på denne linja.
Den spektakulære tomta ble gitt i gave til Áillohaš fra Storfjord kommune og gav plass til gammen på svaberget. Det sies at Áillohaš pleide å sitte akkurat her på denne spesielle plassen og hente inspirasjon fra fuglene og været. Her har han kanskje hatt sitt hjem, også før huset vokste frem?
Det er lett å lese husets formspråk; tungt og stødig hvilende på en lysegrå betongbase. Den runde formen med et vertikalt midtrom som henvender seg oppover, men samtidig bakover i tid med referanser til den gamle samiske arkitekturen. Den ikoniske lávvu’en og gammen sentrert rundt et samlende ildsted i midten, er et tilbakevendende tema i Áillohaš sitt kunstnerskap. Uttrykket er lettere der verandaen snirkler seg rundt huset, holdt oppe av de standhaftige, slanke trepålene. Forankret i berget strekker de seg opp i ulike høyder før de ender som utelamper og fuglereir. Den lange, solide trerampa tar oss med fra fjæresteinen og opp til inngangsdøren. De tunge, finske tømmerstokkene er på finurlig vis lafta sammen til seks trygge yttervegger. Gammen på svaberget har sitt eget språk.
Vi går inn i huset. Vi er i uksa, som er den samiske betegnelsen for inngangspartiet i en goahti/lávvu. To kraftige tømmerstokker på vel en meter breier seg på hver sin side av inngangsdøren. På de flatskårete toppene balanserer «hodene»: to avkappede tømmerskiver, med årringene vendt mot oss. Det er skulpturene «Solen, min far» og «Jorda, min mor» som ønsker oss velkommen inn fra uksa. Det nedsunkne steingulvet er varmt og rommene åpner seg. Til venstre: blikket dras ut i landskapet og den storslåtte utsikten fra de tre arbeidsrommene; ett for joik, ett for poesi og et tredje er utstyrt med vask og steingulv for grovere materialbearbeiding. Til høyre: den gamle furuskogen skimtes fra det tilbaketrukne biblioteket, i hyllene en boksamling som vitner om en kunstner som var tradisjonalist, men også en hypermoderne verdensborger. Rett forut: árran (ildstedet). En plantegning av huset er full av piler, tall og håndskrevne notater på finsk. I det midtre rommet er det bare tegnet et hjerte. For oss romantikere er det er jo åpenbart at dette rommet er kjernen, ja, selve hjertet i huset. Her reiser den massive natursteinspeisen seg forbi to eksponerte tverrstokker og opp til husets høyeste punkt, reahppenráigi (ljoren/røykhullet), hvor et kjegleformet glasstak åpner rommet opp mot himmelen og nordlyset.
Peisen er et fuglefjell. Øverst står rypa og i en forsenkning ligger eggene, nevestore, runde steiner. Peisen er også en «valkeapää» – et blondt hode. Øverst på toppen troner en flat, hvit stein. Noen av sporene etter Lásságámmis første beboer er åpenbare, andre fremstår som mer subtile hint om hvem Áillohaš var. Til sammen gir de en følelse av at han fortsatt er her, i furubarken langs bokhyllene, i treskulpturene med utskårete ansikt og majestetiske reinhorn, står han i hjørnene av nesten alle rom. Romantiker var Áillohaš kanskje, og en romantisk innlevelse kreves muligens for en fullverdig opplevelse av boligen.
Slanke lamper i kobber henger spredt i tynne kjettinger fra taket i alle rom. De er designet og håndlaget av Eino Jokinen. Ikke bare romantikken, men også utvilsomt detaljer med glimt i øyet, viser seg. Som når mørket faller og lampene slås på. De lyser rødt, ja, hele boligen innhylles liksom i kobberrødt når mørketidslyset senker seg. Også lyset fra reahpenráigi er synlig fra utsiden. Den heksagonale boligen med svart tak spisser seg opp i lávvu-raier. Og når man står utenfor Lásságámmi om natten skinner det rødt og grønt lys ut i mørket fra innsiden. En spissfindig lek med de samiske fargene framtrer også på baderomflisene, innsiden av toalettdøra, ja til og med håndklærne og klesklypene er i rødt, grønt, gult og blått.
Stereoanlegget er koblet opp mot høyttalere i alle husets rom. Til og med i badstua kan du lytte! Hele Áillohaš sin musikkatalog er tilgjengelig, og når vi setter på dronespora fra Eanan, Eallima Eadni tas vi med ut i Áillohaš sitt landskap i dobbel forstand – gjennom låtas opptak av fuglelyder, sang og joik, og gjennom Lásságámmis eget lydbilde som blander seg inn i musikken. De har tre lag tykke glass, de sjenerøse vindusflatene, men det er likevel som om alt utenfor også er inne. Verandarekkverket er ripa på en båt og bølgene slår inn mens stormen suser gjennom skorsteinen. Plata betyr oversatt Jorda, min mor – å lytte i Lásságámmi blir som å lytte til Lásságámmi.
Hva er samisk arkitektur? En måte å forstå samisk arkitektur på er gjennom form og tektonikk, der det ytre og materielle formspråket bærer referanser til tradisjonell samisk kultur og dermed gjør arkitekturen samisk. En annen og mindre nostalgisk måte å forstå begrepet på er gjennom bruken: Å helt enkelt beskrive all arkitektur med samisk formål – i bruk av samer – som samisk arkitektur.
Kan hende er Lásságámmi samisk arkitektur gjennom tektonikk, symbolbruk og bruksformål. Men det kanskje aller sterkeste karaktertrekket til boligen, er husets evne til å ta opp i seg samisk mytologi. Gjennom rommenes organisering og utforming blåser arkitekturen liv i tradisjoner og fortellinger som tar oss rett inn i den førkristne og samiske romforståelsen.
Lásságámmis hjerterom er forankret i det tradisjonelle samiske verdensbildet bestående av tre verdener: en underverden for de døde, en oververden for gudene og en verden i midten for levende liv. Mellom dem, en vertikal forbindelse som binder de tre verdenene sammen. I Lásságámmi framkommer denne vertikale forbindelsen gjennom árran (ildstedet), og den gjennomsiktige åpningen som trekker blikket fra flammene og opp mot himmelen, til skyene, stjernene og nordlyset. Det er et praktisk sted, for lys og varme. Det forbinder menneskene til åndeverdenen. Samtidig er árran også et viktig sosialt møtested: Lásságámmis hjerte.
”Vi kan velge å møte verden med knyttede never”, sa en klok kvinne en gang, og presset fingrene sammen så musklene i underarmen spente seg. ”Eller vi kan løsne de knyttede nevene”, viste hun, rullet fingrene ut og holdt fram to åpne håndflater: ”Og møte verden slik”. Det er sånn vi blir tatt imot av Lásságámmi.
Med åpne håndflater ønsker Áillohaš oss velkommen inn i Lásságámmi, inn i sitt univers, inn i huset som var hans mens han levde, men som nå, etter hans eget ønske, driftes som en åpen kunstnerresidens hvor utvalgte kunstnere og forskere som jobber med samiske og urfolksfilosofiske prosjekter blir invitert inn.
Giittu. Takk. Slik begynner og avslutter nesten alle hilsningene fra de mange forfatterne, kunstnerne, forskerne, skribentene og musikerne som alle ettertrykkelig uttrykker sin takknemlighet i gjesteboka. Hun snødde inne, musikeren som bodde her ei uke på seinvinteren. I tre hele dager satt hun og skrev låter, før hun måtte krype ut av et vindu for å spa fram ytterdøra.
Gjennom selve bruken, åpnes arkitekturen og rommene for nye møter. Vi som kommer inn, får ta del i Áillohaš sin historie, være i hans kunst, bli kjent med hans venner. Samtidig gir huset rom for å lage andre fortellinger, inspirasjon til å skape ny kunst, forsere flere grenser, og fortsette å tråkke opp drengens sti for samisk synliggjøring og rettigheter. På den måten blir bildet av de to åpne håndflatene ikke helt riktig. Mer riktig er at den ene neven knyttes igjen og reiser seg. Áillohaš ønsker sjenerøst velkommen inn i sitt hjem, samtidig som at vi som kommer inn føyer oss inn i den videre kampen for samisk synliggjøring. Huset står slik han etterlot det, samtidig som det rommer nye tanker, musikk, poesi og kunst. På denne måten er Lásságámmi fremdeles under konstruksjon. Slik videreføres Áillohaš sitt møysommelige arbeid med å bygge samisk infrastruktur.
Om artikkelforfatterne
Joar Nango (f. 1979) er en samisk-norsk arkitekt og kunstner, bosatt i Tromsø.
Astrid Fadnes (f. ) er arkitekt og skribent.
Artikkelen ble først publisert i katalogen "Nils-Aslak Valkeapää / Áillohaš", Henie Onstad kunstsenter og Nord-Norsk kunstmuseum (2020)
Alle foto: Ingrid Fadnes