Forfatter

Sin fremste anerkjennelse som en fremragende poet fikk Nils-Aslak Valkeapää da han ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris i 1991 for boka Solen, min far. Valkeapää debuterte med en essayistisk pamflett på finsk i 1971, Terveisiä Lapista, som senere er utgitt på norsk i 1979 under tittelen Helsing frå Sameland og på engelsk i 1983 med tittelen Greetings from Lappland. Nils-Aslak Valkeapää er oversatt til en rekke språk, deriblant engelsk, tysk, fransk, japansk, færøysk, norsk og svensk. Hans poesi beskrives som naturnær og ekte, og det henvises ofte til hans lyrikk som uttrykk for urfolks tenkning og verdensanskuelse. Valkeapää publiserte alle sine diktbøker på samisk. Flere av dem er ennå ikke oversatt til andre språk. Foruten Solen, min far er to andre sentrale verk Vindens veier og Jorda, min mor.

Hans hittil uoversatte diktbøker er Jus gazzebiehtár bohkošivččii (Hvis lappmeisen lo), 1996 og Girddán, seivvodan (Jeg flyr, jeg svever), 1999. Boka Nu guhkkin dat mii lahka /Så fjernt det nære ble utgitt i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994, og inneholder Valkeapääs lyrikk i samisk original og oversettelse til nynorsk, bokmål og svensk, samt hans malerier og fotografier.

Billedkunstner

Nils-Aslak Valkeapää var kjent som en multimediaartist – altså en som uttrykte seg gjennom flere kunstarter. Han brukte å si at det var umulig for ham å bestemme hvilket uttrykk som kom til ham først; diktet, joiken eller bildene. Valkeapää hadde separatutstillinger av sin kunst, både i Japan, Kina og Færøyene. Maleriene hans tok ofte utgangspunkt i samiske mytologiske skikkelser, mens blyanttegningene ofte har fugler, folk og rein som motiv. Valkeapää var også en fremragende fotograf, noe som gjenspeiles i flere av hans bokutgivelser. Hans skulpturer var ofte bearbeidede trestammer og drivtømmer som han utstyrte med hoder og horn. Disse skulpturene står i dag i kunstnerboligen Lásságámmi i Skibotn i Nord-Troms.

De fleste av maleriene finnes nå utstilt i ulike lokaler i Kautokeino kommune. Bakgrunnen for dette er at Valkeapää bestemte seg for å gi 50 av sine egne kunstverk til Kautokeino kommune, fordi det ikke var lagerplass nok i hans nye bolig Lásságámmi til å oppbevare kunstverkene der. Dessuten hadde Valkeapää et nært forhold til Kautokeino kommune gjennom hele sitt kunstneriske liv. Han var en av hovedpersonene bak etableringen av Påskefestivalen i Kautokeino, som under hans og den samiske poeten Paulus Utsis kyndige kunstneriske ledelse under de første årene, vokste til å bli en av de viktigste samiske arenaene for framføring av moderne samisk musikk og poesi. Valkeapää la også flere av sine boklanseringer til Kautokeino, samt at det var der han uroppførte sin salmeinspirerte konsert, som er utgitt som CD posthumt, med tittelen Alit idja lahkona (Den blåe natta nærmer seg), 2010. Denne konserten skulle opprinnelig være til ære for mora, men hun rakk å dø før konserten fant sted, så derfor ble det heller en minnekonsert for hans mor, Susanna.

Musiker og joikekomponist

Jo eldre han ble, desto mer pris satte Nils-Aslak Valkeapää på den tradisjonelle joiken. Valkeapää var en helt sentral aktør i revitaliseringa av den tradisjonelle samiske joiken. Flere av hans utgivelser kan betegnes som joikekomposisjoner, der joiken går inn i en større enhet av hele musikkunstverket. Han ble tildelt Prix Italia for komposisjonen Goase dušše (Fuglesymfonien) i 1993. Han sier om joikens funksjon at den er en vei til sosial kontakt. "Ett sätt att lugna renar. Att skrämma vargar. Jojken användes för att återkalla vänner, även fiender." Joiken var også et steg inn i en annen verden – og det gjør den religiøs.

Andre komponister og musikere har satt musikk til Valkeapääs lyrikk eller tatt utgangspunkt i den for egne kunstneriske arbeider. Noen eksempler er Op. 45 av Pehr Henrik Nordgren "Sangsyklus for baryton, cello og piano" til dikt i Vindens veier, 1985, "Ádjajohka, silbačuojan" (Ádjajohka spiller i sølv), en lyrisk suite laget av Seppo Paakkunainen til dikt av Nils-Aslak Valkeapää i 1986, "Pohjoiset vuodenajat" (De nordiske årstidene), suite for messosopran, String Quartet av Kaj Chydenius i 1986, og "Beaivi, áhčážan" Op. 70 av Pehr Henrik Nordgren, Choral for 3 mezzo-sopran, tenor, bass, blanda kor og orkester.

Dramatiker og skuespiller

Nils-Aslak Valkeapää skrev et eneste skuespill, nemlig Ridn'oaivi ja Nieguid oaidni (Den rimhårede og Drømmeseeren). Stykket er inspirert av og skrevet etter den japanske teatertradisjon Noh, der det ofte er en eldre person som lærer bort sin kunnskap til en yngre lytter. Det skjer også i den samiske forestillingen, der Den rimhårede underviser sin elev om viktigheten av å tørre å elske, også seg selv for å tørre å elske andre, samt at den gamle og vise mannen understreker hvor viktig det er for menneskene å huske på at vi kun er en del av naturen; vi er ikke satt til å herske over den. På denne måten får teaterforestillingen fram den økologiske konflikten som i dag eksisterer mellom urfolks måte å forholde seg til naturen på sammenlignet med industrisamfunnenes syn på natur som utnyttbar ressurs. Teaterstykket ble uroppført i Japan i 1995, og ble først vist i sin samiske original på det det samiske nasjonale teateret Beaivváš i 2007.

Nils-Aslak Valkeapää medvirket i rollen som Siiddaisit (leder for siidaen) i den Oscar-nominerte filmen Ofelaš (Veiviseren), 1987 med Nils Gaup som regissør. Til denne filmen komponerte Valkeapää joikemusikkanslaget helt i åpningen av filmen. I TV-serien Solens sønn og månens datter, 1993, med Sølve Skagen som regissør, framstilte Nils-Aslak Valkeapää sjamanen Agimiela Áilu. Til denne serien stod han også for joikeinnslagene. Nils-Aslak Valkeapää var også med i radioteaterforestillingen Dola fámuin (Med ildens makt), skrevet av John E. Utsi og produsert av Sveriges Radio på samisk. Stykket handler om misjonærenes kamp mot den samiske sjamantrommen.

Essayist

I tillegg til poesi, skrev Nils-Aslak Valkeapää også essays. Hans første bok var en kunstnerisk og politisk pamflett på finsk Terveisiä Lapista, 1971, i nynorsk oversettelse i 1979 Helsing frå Sameland. I et essay uttrykker Valkeapää naturfolks livsfilosofi på denne måten: "En annan faktor som enar naturfolken är deras livsfilosofi. Människan är en del av naturen. Att tillverka saker för hand är en del av livet. Kulturbegreppet behöver inte nödvendigtvis innefatta särskiljande och begränsningar. Det finns inte 'konst' eller 'musik'. Jojken är inte bara musik." Både i boka Jorda, min mor og i teaterstykket Den rimhårede og Drømmeseeren er menneskets forhold til naturen det sentrale temaet.

Organisasjonsmenneske, forlegger og inspirator

Tidlig i sin karriere var Nils-Aslak Valkeapää opptatt av at samiske kunstnere burde organisere seg. Han var sentral i etableringa av Samisk forfatterforening og likeså for at utøvende kunstnere fikk sitt eget forbund. Valkeapää var lenskunstner i Lappi län 1978-1983. En tid var han også kultur-koordinator for Verdensrådet for urfolk (WCIP) og hovedpersonen bak det som betegnes som verdens første kulturfestival for urfolk, Davvi Šuvva i 1979. Davvi Šuvva ble arrangert på nytt i 1992, også da med Nils-Aslak Valkeapää som en av hovedpersonene bak festivalen, men det er det første arrangementet som var historisk. Begge festivalene ble arrangert i Karesuando, både på finsk og svensk side av elva som danner riksgrensen mellom disse to landene. Scenen var en utescene på fjellet Kaarevaara med en fantastisk utsikt i alle retninger over det vide myr- og viddelandskapet i nord.

Nils-Aslak Valkeapää var alltid på utkikk etter nye samiske talenter, og hjalp mange joikere og forfattere opp og fram både som mentor, forlegger og inspirator. I 1984 var han hovedpersonen bak etableringen av det samiske forlaget DAT, som har gitt ut de fleste av hans bok- og musikkverk etter den tid.

Nils-Aslak Valkeapää var redaktør for flere bokutgivelser, deriblant en kunstnerbiografi om samenes første forfatter og multikunstner, Johan Turi, som nok var enda bedre kjent i sin samtid som en meget dyktig ulvejeger. Valkeapää har også redigert og skrevet fyldig innledning til bok om den samiske poeten og duodji-utøveren Paulus Utsi, som han kjente godt og samarbeidet med gjennom flere år, samt om den samiske billedkunstneren Hans Ragnar Mathisen.

Æresdoktor og forgrunnsfigur

Nils-Aslak Valkeapää ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oulu i 1994 og ved Lappi universitetet i Rovaniemi i 1996. Han er også mottaker av æresordnenen Hvite Stjerne i Republikken Estland. Den ble tildelt ham i 1995.

Nils-Aslak Valkeapää var invitert til å være kunstner i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994. I forkant av OL turnerte han med sitt spesielle multikunstneriske konsept til de tidligere OL-arrangørbyene Atlanta, Tokyo, Barcelona og München. Det samme showet ble også vist under OL på Lillehammer. Konseptet gikk ut på at Nils-Aslak Valkeapää sammen med sitt band og en eller flere joikere framførte både tradisjonell joik og flere av hans joikekomposisjoner fra scenen, samtidig som Valkeapää selv i løpet av den tiden konserten varte, laget et maleri. I tillegg til dette framførte han også dikt i samisk original med resitasjon på engelsk. Dette konseptet tok han senere opp i mindre format, men fremdeles under samme benevnelse, Poesikonsert. Da var det bare tre personer med; poeten selv, en klassisk joiker og en som resiterte diktene på norsk eller engelsk, avhengig av hvor forestillingen ble presentert. Med dette konseptet turnerte han både i Japan og Kina i tillegg til de nordiske landene, der både Wergeland-dagene i Oslo, Stockholm som europeisk kulturby, Stavangers Kapittel 99, og åpningen av Nordkalottbiblioteket i Øvertorneå ble besøkt.

Til åpningen av det finske Sametinget hadde Valkeapää skrevet en ny versjon av diktet /joiken/ sangen "Sámi eatnan duoddariid" (opprinnelig utgitt på LPen Sápmi lottážan i 1979). Denne joiken har etter hvert oppnådd en klassikerstatus blant samene, og benevnes av og til som samenes andre nasjonalsang. Den er spilt inn av en rekke andre framtredende samiske artister som f.eks. Mari Boine og Sofia Jannok. Valkeapää hadde tenkt å framføre sin utvidede versjon av joiken under åpningen av det finske Sametinget, men på grunn av trafikkulykken som han var utsatt for i 1996, ble det ikke noe av planen. Teksten ble derimot presentert i lyrikkboka Girddán, seivvodan (Jeg flyr, jeg svever), 1999.

 

 

Harald Gaski

Om artikkelforfatteren

Harald Gaski (f. 1955) er opprinnelig fra Tana i Finnmark. Gaski er professor i samisk kultur og litteratur ved Sámi allaskuvla / Samisk høgskole og ved UiT Norges arktiske universitet. Han har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk kultur og litteratur på samisk, norsk og engelsk, samt oversatt samisk skjønnnlitteratur til norsk og engelsk. Han har særlig forsket på multikunsten til Nils-Aslak Valkeapää og jobbet mye med urfolkslitteratur. I den senere tid har han også spesialisert seg innen urfolksmetodologi. Gaski har vært sentral i oppbyggingen av samisk litteratur som akademisk disiplin, både som forsker, veileder og ikke minst som lærebokforfatter.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.