Nav med flere Fotograf ukjent
Fotograf: Ukjent.

Det er sjelden at én eneste musiker og komponist er avgjørende i å forme musikkhistorien. Men med jevne mellomrom kommer de: Bach, Mozart, Wagner, Lennon og McCartney og i Sapmi, Nils-Aslak Valkeapää.

Debutalbumet ”Joikua” fra 1968 var en revolusjon. Blant de yngre i Sapmi fikk Valkeapää nærmest rockestjernestatus og ble ledestjerne i den samiske kulturelle og politiske oppvåkningen utover 1970-tallet. Før Valkeapää var joik vokalmusikk fremført i private sammenhenger. Med ”Joikua” la han til musikkinstrumenter og lydeffekter og tok joiken til konsertlokalet. Men det skjedde ikke uten kamp fra det etablerete, først fra de troende. For dem var all joik synd. Det plagde ikke Valkeapää. Tvert imot. Han spådde, helt korrekt at forbudet bare ville få flere til å joike. Den tøffeste motstanden kom fra dem han kalte ”kulturromantikerne” som fordømte han for å forfalske den rene joiken.

I mine samtaler med Nils-Aslak Valkeapää understreket han hvor viktig det var å kjempe mot tradisjonalistene og gjøre joiken til et samtidsuttrykk. Skulle samekulturen unngå å bli en museumsgjenstand måtte den være i utvikling. Bare slik ville den kunne finne sin plass i tiden og ha noe å melde til mennesker av i dag. Derfor gikk han bevisst inn for å løfte joiken fra leirbålet og familiesammenkomstene og opp på scenen, og samtidig la joiken møte andre musikere og musikkformer.

På debutalbumet samarbeidet Valkeapää med den finske klassiske komponisten Kari Rydmann og musikeren Martti Niskala. Det var et gedigent eksperiment der han ”utsatte” joiken for påvirkning utenfra. Og den besto prøven. Joiken hans var sterk nok. Den ble verken utvannet eller mishandlet. Tvert imot. Den ble moderne.

Valkeapää kom selv noe motvillig til å kalle musikken sin ”moderne joik”. Han mente at den tradisjonelle joiken lå så solid i bunnen for alt han gjorde at det virket pussig å skulle kalle den for noe annet enn joik. Men med glimt i øyet som for å erte sine motstandere fant han ut at om han sa moderne joik, så kunne de verken kalle joiken hans syndig eller forfalsket. Den var jo moderne.

Nav og Baron Fotograf ukjent
Fotograf: Ukjent.

Det neste syvmilsteget Valkeapää tok i utviklingen av den moderne joiken kom med album-trilogien ”Sápmi lottázan” som består av ”Sami eatnan duoddariid” (Sápmis vidder) fra 1978 og ”Sápmi, voui Sápmi” og ”Davás ja geassái”, begge fra 1982. Med trilogien fant Valkeapää sin nå gjenkjennelige form. Han er i disse årene inne i en enestående kreativ periode, åpen for å hente inn impulser ikke bare fra klassisk og jazz, men også fra andre verdensdeler.

Særlig ”Sami eatnan duoddariid” inneholder flere joiker som er blitt klassikere. Tittellåten omtales ofte som Sápmis andre nasjonalsang. Trilogien ble til i nært samarbeid med saxofonist Seppo Baron Pakunainen og Esa Kotilainen på tangentinstrumenter. Begge to var blant de mest kjente jazz- og rockemusikerne i Finland. Baron var musikalske leder av Valkeapääs gruppe, og Valkeapää var nøye med å dele æren med han for å ha skapt den moderne joiken. Uten Baron ”ville mitt liv vært annerledes, også den samiske musikkulturen,” skrev han.

Miljøet rundt Valkeapää er i disse årene et stort nyskapende kreativt verksted. Han knytter til seg flere nye musikere og joikere, særlig den da unge joikeren Ingor Ántte Áilu Gaup.

Tradisjon og nyskaping er den røde tråden gjennom alt Valkeapää gjør i disse årene: Det enestående med eksperimenteringen er at jo mer dristig Valkeapää ble med å hente inn nye musikalske elementer utenfra, jo mer søkte han samtidig tilbake til tradisjonen. Både i 1977 og i 1981 ble han med reindriftssamer på vårflyttingen. I heftet som følger med albumet ”Davás ja geassái” (1982) skriver han at disse flyttingene ble en forutsetning for å utvikle ikke bare den moderne joiken men også hans poesi og billedkunst. Trilogien er hans ”Sgt. Pepper”. En musikalsk vendepunkt og milepæl.

At Valkeapää skulle klare å utvikle seg videre etter en slik kunstnerisk kraftanstrengelse er nærmest mirakuløst, men dobbeltutgivelsene ”Beaivi, Áhcázan” (”Solen, min far”) fra1988 og ”Eanan, eallima eadni” (”Jorda, min mor”)fra 1989, komponert sammen med sin andre trofaste samarbeidspartner, Esa Kotilainen, er som trilogien nok et vendepunkt: To store monumentale episke joikeverk. Her når Valkeapää sitt høydepunkt som joiker. ”Beaivi Áhcázan” er musikk til boka han fikk Nordisk råds litteraturpris for, mens ”Eanan, eallima eadni” er musikk til oppfølgeren, eller tvillingen til prisvinnerboka.

Valkeapää sluttet aldri å eksperimentere. I 1994 kom ”Goase Dusse” (Fuglesymfonien). Et enestående verk der naturlyder er satt sammen som om de var musikkinstrumenter. En videreføring av naturlydeksperimentet vi først hørte på albumet ”Sápmi voui Sápmi” (1982).

Nav med gitar Fotograf ukjent
Fotograf: Ukjent.

Valkeapääs siste plate ble mektige ”Dálveleaikkat ”Winter Games” med sine faste samarbeidspartnere og en ny ung joiker, Johan Anders Bær. Dette albumet viser hvordan Valkeapää var i stadig utvikling som joiker. Det inneholder blant annet den bevegende og kraftfulle åpningsjoiken han fremførte da han var med og åpnet OL på Lillehammer i 1994. Noen år før skrev Valkeapää også musikk til Nils Gaups ”Veiviseren”.

Dessverre satte bilulykken i 1996 stopper for flere utgivelser. Han hadde planer om flere nye prosjekter, blant annet en CD med åndelige sanger med egne tekster til gamle salmemelodier han fikk i opptak fra Tromsø museums samlinger. Et live-opptak fra Målselv kirke og Kautokeino fra 1992 som egentlig ikke var ment for utgivelse kom likevel ut for et par år siden og viser hvilken kraft han kunne legge også i kristne tradisjonssanger.

Valkeapää døde i 2001. Vi er mange som savner han stort. Men selv om han er borte er han her likevel, bare i en annen form gjennom sin tidløse kunst. Han hadde en bevissthet om at det finnes toner som er fra evighet til evighet. Jeg tror han i mye av sin kunst strakte seg for å finne disse tonene som forente han som menneske med naturen. Derfor ble døden aldri skremmende hos Valkeapää. For som han skrev i ”Beaivi Áhcázan”: ”Og når alt er forbi/Høres ingenting lenger/Ingenting/Og det høres.”

per kristian olsen

Om artikkelforfatteren

Per Kristian Olsen er journalist og regissør i NRK. Han har det siste året laget to dokumentarfilmer med samisk tema, Vendepunktet og Tilbakeslaget. Han har også laget en rekke andre dokumentarer fra kunst og kulturområdet, blant annet Norsk rocks historie. For NRK P2 har han de siste to årene produsert 20 programmer i serien Klassiske norske rockealbum. Han har også gitt ut flere bøker. I fjor var han bidragsyter til NOPAs jubileumsbok, «Sangen om Norge» der han skrev en stor artikkel om samisk musikkhistorie. Om Nils–Aslak Valkeapää har han også laget flere radioprogrammer, holdt foredrag og skrevet artikler. Gjennom mange år har han som journalist fulgt utviklingen i samisk musikk.

Foto: NRK.