Jeg skuet opp mot stjernehimmelen i går kveld for å se om det var tent en ny stjerne der. Jeg var nesten sikker på at det var dit Nils-Aslak Valkeapää hadde flyttet, at Sola – som i samisk tradisjon er farsfiguren – ville ha sin dreng nærmere seg selv. Ifølge myten ble nemlig samenes stamfedre, Gállábártnit, hevet opp til himmelen etter sin død fordi de hadde gjort seg så positivt bemerket på jorden. De var fremragende elgjegere og fant opp skiene, slik at i steden for å begraves på den gamle samiske måten i never og hellegrav, ble de flyttet opp på himmelen, der de i dag utgjør konstellasjonen Orions belte. Gállábártnit er direkte etterkommere av Solas sønn og Jettedatra, og derfor kan samene føre sitt slektskap helt tilbake til universets sterkeste kraft; sola!

            Nils-Aslak Valkeapää brukte disse mytene i sin diktning, og han lar til og med diktjeget si mot slutten av boka som han fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 1991, Solen, min far: «himmelen gløder / jeg kommer, / Solen, min far / jeg kommer nok, kommer». Og det er det han har gjort nå, trådt over på den andre siden av livet, Sola har kalt ham tilbake. Det var derfor jeg så opp på kveldshimmelen for å se etter om Orions belte hadde fått en ny stjerne. Så stor var nemlig Nils-Aslaks gjerning for sitt folk at han for all framtid kommer til å stå som den moderne tids mytiske skikkelse blant samene. Han snakket rett til hjertene, han formidlet et budskap som et urfolk aldri må glemme, nemlig vår forpliktelse til Jorda, vår mor, om å ta vare på henne. Nils-Aslak Valkeapää knyttet sammen fortid og framtid, han ville at vi skulle ta lærdom av våre tradisjoner, at vi trenger å kjenne fortiden for å kunne utforme en trygg framtid. Men likevel var også han usikker på det som kommer: "i morgen / et annet språk også hos ilden / nye flytteveier for morgendagens rein, steinene har andre skikker / en fremmed tid i tiden / fremmed".

            Nils-Aslak Valkeapää var først og fremst samenes dikter – dikter i videste forstand, der all hans kunst må betraktes som en helhet; av ordenes assosiasjoner oppstod det musikk som skapte bilder, som igjen påvirket ordene – ikke bare valget av ord, men like mye plasseringen av dem: Typografi er også estetikk, og Nils-Aslak, eller Áillohas, kunne aldri få lovprist det samiske språkets musikalitet nok. Han elsket å uttrykke seg slik at ordene framstod som mest mulig mangfoldige i sitt innhold. Hans dikt kommer til å bli tolket og oversatt på ulike måter i generasjoner framover. Men Áillohas var mer enn bare samenes dikter, hans omsorg favnet alle urfolk på jorda, noe som kommer tydelig til uttrykk i det som skulle bli hans siste bok, Eanni, Eannazan (Jorda, vår mor) fra i vår. Her er både fotografier og dikt som knytter regnskog og vidde, ørken og tundra sammen. Boka er først og fremst ment som det kvinnelige motstykket til Solen, min far og understreker kvinnenes viktige posisjon i urfolkssamfunnene.

Som all stor kunst overskrider også Nils-Aslak Valkeapääs alle etniske grenser, noe som bekreftes av mottakelsen han fikk overalt der han opptrådte – hans utstråling og tilstedeværelse på scenen var mektig, han knyttet publikum til seg slik at de ble med på hans reiser. Hans musikk var verdensmusikk før begrepet engang ble oppfunnet, og "Fuglesymfonien" som han fikk Prix Italia-prisen for i 1993 uttrykker til fulle hans store kjærlighet til fuglene. Trekkfuglene var hans nærmeste venner, kanskje så han i dem en parallell til hans egne reiser verden rundt med sin kunst. Hans nye hjem i Skibotn, to timers kjøretur fra Tromsø, skulle da også bli et hjem for ham selv og fuglene. Huset var innredet med ulike skulpturer som nærmest var blitt til hans famile og som hadde fått navn fra boktitlene og diktene hans.

Valkeapää var et verdensnavn, men han hoverte aldri med egen storhet. Tvertimot; han var en ydmyk mann overfor det kallet som han følte var gitt ham, hans største glede var å hjelpe fram andre, finne nye dyktige joikere, forfattere, billedkunstnere, og så gi dem anledning til å nå ut med sin kunst. Spesielt stod den tradisjonelle joiken hans hjerte nært, og en av hans store fortjenester er da også den måten han bidro til å revitalisere joiken på i en tid da den var i ferd med å dø ut. Hans "Sámiid eatnan duoddariid" (Samelandets vidder) vil stå som den andre samiske nasjonalsangen, ved siden av den offisielle. Da Áillohas framførte den for det som skulle bli siste gang på påskefestivalen i Kautokeino i år var hele salen dypt rørt, og den stående ovasjonen det klareste uttrykk for den plass Áillohas alltid vil ha i samenes hjerter.

Nils-Aslak Valkeapää vil bli dypt savnet; det varme smilet, de levende øynene. Selv om hans kunst vil bestå, er tomrommet etter han selv ikke til å fylle! Fred over ditt minne, min kjære venn!

 

Tromsø 29.11. 2001, Harald Gaski