Elin Már Øyen Vister

I Nils-Aslak Valkeapääs arbeid med det episke lydverket Goase dušše /  Loddesinfoniija proklamerte han sørgmodig at naturen var døende, noe han dessverre hadde fullstendig rett i. I løpet av de siste 60 årene har mer enn halvparten av verdens biomangfold gått tapt. Naturen stilner. Hva skjer med mennesket, jorda og alt som lever og finnes her når naturen dør? Hvordan påvirker tapet oss fysisk, psykisk og spirituelt ?  Dette er blant tematikken jeg utforsker i mitt skapende og utøvende kunstnerskap, som stadig er blit mer og mer inspirert av Valkeapää´s eget kunsternskap, samisk livsfilosofi / estetikk, urbefolkningsfilosofi og postkolonial skeiv økofeminisme. http://elinmar.com/bio.php

Jeg er derfor dypt takknemlig for å få komme tilbake til Lásságámmi og Ivgobahta (Skibotn).

Jeg skal tilbringe ca en måned her, og jeg vil fortsette min kunstneriske forskning på lydarkivet etter Áillohaš. Kulturrådet innvilget i August stiftelsen Lásságámmi v. Maria Figenschau, midler til digitalisering av lydarkivet. Jeg bidro med tekst til søknaden. Under dette oppholdet skal jeg isamarbeid med Maria undersøke diverse profesjonelle digitaliseringstjenester og forhåpentligvis få sendt avgårde hele eller deler av arkivet til digitalisering.

Det jeg vil gjøre er å lage en slags midlertidig oversikt over materialet som består av natur opptak / fieldrecordings. Jeg ønsker å snakke med hans nære samarbeidspartnere for å kartlegge nærmere hvor og når, og eventuelt med hvem han har tatt opp lyd. Jeg begynte dette undersøkende arbeidet som endel av min interesse for Goase dušše /  Loddesinfoniija. Min rolle vil kun være fasiliterende, ettersom jeg er norsk. Min intensjon med dette arbeidet er å bidra til at samiske -og andre urbefolkningskunstnere, kan få tilgang til -og bruke/aktivere dette materialet i framtida, slik at det blir et levende lydarkiv. Elina Waage Mikalsen, Emil Karlsen, Joar Nango og Ánndaris Rimpi, er noen av kunstnerne som er invitert inn/skal inviteres inn i denne prosessen underveis.

Min egeninteresse med arbeidet er å lære mer om plassene han tok opp lyd omkring i Sápmi, slik at jeg en gang i framtida kan reise til noen av disse stedene, særlig fuglefjellene, og lytte til de «30-40 år seinere» og forhåpentligvis bidra til å aktualisere hans arbeid og levnad.

Jeg er invitert av Harald Gaski og tidskriftet Samis til å skrive en tekst om min pågående interesse for Áillohaš interesse for naturlyd/field recordings. Det vil jeg bruke deler av tiden min her til. Med teksten skal jeg forsøke å skrive om hans pionerarbeid med Goase dušše, og om noe det jeg kaller hans lyttende poesi, og jeg vil benytte sjansen til å gå mer i dybden av en form for egenkritikk/ problematisering av meg selv som “utenforstående”. Hvordan kan jeg arbeide med feks Goase dušše på en respektfull måte, og har jeg idet hele tatt rett til å arbeide med verket som norsk kunstner? Og hvordan kan jeg la meg inspirere av urbefolkings filosofi -og metode, uten å appropiere kunnskapen? Teksten vil også inneholde samtaler med landskapet omkring Lásságámmi og inkludere lenker til noen av mine lydopptak fra arbeidsopphold her. Det vil bli et personlig, poetisk og sonisk essay.

I  tiden på Lásságámmi vil jeg dessuten fortsette å komponere et stykke som er en pågående dialog med Lásságámmis arkitektur og sjel kan man si. Jeg “spiller på huset” og komponerer med stemninger og melodier som kommer til meg når jeg beveger meg i naturområdene omkring Lásságámmi og Ivgobahta (Skibotn)  og sanker bær, sopp og planter, og møter/lytter til fugler og vind/bølger/vær.

 

Takk - Giitu, Elin Már, september 2020.

 

 

Her kan du lese litt om bakrgunnen for min interesse og arbeid med Goase dušše- Loddesinfoniija:

Så seint som i 2017 ble jeg smålig besatt av Nils-Aslak Valkeapää: Goase dušše (Loddesinfoniija/The Bird Symphony) og jeg ønska å finne ut av hvordan han hadde jobba fram og komponert dette mester lydverket, og om hans utstrakte bruk av naturlyd (fieldrecordings) i sine plateutgivelser, allerede så tidlig som på 70-tallet. Nils-Aslak Valkeapää burde vært verdenskjent som en pioner innafor Soundscape /naturlyd komposisjon. Sjøl har jeg gjort opptak i fuglefjella på Røst i Nordland siden våren 2010, og dette utvikla seg til Soundscape Røst; - et prosjekt som lytter til klimaendringer og til tap av biologisk mangfold, ja til det som en gang var Nord Europas største sjøfuglekoloni, som nå er i krise. Under hele min «norske «vestlige» kunstutdanning» blei jeg aldri introdusert til Áillohaš og hans lyttende poesi, noe jeg kanskje best kan forstå i lys av kolonihistorien og fornorskningspolitikken her til lands. Så da jeg først hadde fått kjennskap til den episke fuglesymfonien meldte det seg et skrikende behov for å spre kunnskap om dette helt unike verket, som min britiske kollega Jez French Riley, introduserte meg til i 2017. Verket er nemlig bedre kjent ut i verden enn i «Norge».

Så langt har min interesse for Goase Dušše resultert i et arbeid som undersøker opprinnelsen til  Goase dušše. Dette har skjedd i samarbeid med flere samiske kunstnere bla komponisten Ánndaris Rimpi.

“Lávlumin njuvččaiguin — hupmamin geđggiiguin, ruovttoluotta Goase Dušše -skerrui. Singing along to Whooper swans — talking with rocks, Goase Dušše revisited” , blei bestilt og presentert som endel av Office of Contemporary Art Norway´s fantastiske gruppeutstillingen “Let The River Flow. The Sovereign Will and the making of a New Worldliness”,  (2018/2019)