Språk Språk Språk Språk
NAV

Nils-Aslak Valkeapää - en ydmyk samisk stemme i verden

av Harald Gaski (2007)

Nils-Aslak Valkeapää var født i 1943. Familien bodde en periode i Ádjagorsa, et par timers gange fra Beattet (Pätikkä) på veien mellom Kaaresuvanto og Kilpisjärvi i Nord-Finland. Senere slo de seg ned i Beattet, og etter at foreldrene valgte å flytte til Skibotn i Nord-Troms, overtok Nils-Aslak huset. Mora hans hørte til en familie som hadde sommerbeitelandet sitt på Uløya i Troms, mens faren var reindriftssame fra Kaaresuvanto-området. Nils-Aslak følte tilknytning til begge områdene, men flyttet til Skibotn på permanent basis i 1996. Det at Nils-Aslak valgte å bli norsk statsborger og bosatte seg i Skibotn, ble tatt godt imot av lokalbefolkninga. Symboleffekten av det var viktig for hele den omkringliggende sjøsamiske kulturen.

Nils-Aslak Valkeapää tok lærerskoleutdanning i Kemijärvi. Han valgte lærerskolen, ikke fordi han noengang hadde tenkt å bli lærer, men fordi det var en utdannelse som ga ham skolering på en rekke områder som han var interessert i, bl.a. litteratur og musikk. Nils-Aslak ble en fornyer av først og fremst samisk musikk, og skapte bl.a. en ny interesse for samisk joik på et tidspunkt da den stod i fare for å dø ut. På slutten av 1960-tallet og en stund framover kombinerte han tradisjonell joik med moderne instrumenter og populærmusikk, før han senere utviklet joiken i et samspill med mer jazz-inspirerte sjangre i samarbeid med noen av Finlands fremste jazz-musikere. Denne tradisjonen er det fremdeles flere samiske musikere som følger. Han utviklet etter hvert også en ny form for joik, som har klare fellestrekk med klassiske komposisjoner. Nils-Aslak var også hoveddrivkraften bak organiseringen av samiske kunstnere som skjøt fart i løpet av 1970-tallet. I samme periode var han også koordinator for kulturprosjekter innen det nå nedlagte Verdensrådet for urfolk, og var pådriver for den første festivalen for urfolkskunst og -kultur, Davvi Šuvva i 1979, arrangert i Kaaresuvanto i Finland og Karesuando i Sverige på begge sider av Könkämä-elven, som danner riksgrense mellom de to landene.

Tiårsperioden fra midten av 1980-tallet og fram til en trafikkulykke i 1996 som forandret livet hans, var en hektisk tid for multikunstneren. Han la ned mye tid og et stort arbeid for å skape egne utgivelseskanaler for samisk litteratur og musikk, og etablerte sammen med nære venner forlaget DAT, der han hadde det kunstneriske overoppsynet med produksjonen. I 1991 ble Nils-Aslak tildelt Nordisk Råds litteraturpris for boka Beaivi, áhčážan (Solen, min far i skandinavisk gjendiktning). Hans nyskapende musikk fikk internasjonal anerkjennelse, ikke minst da den såkalte fuglesymfonien, Goase dušše, ble tildelt juryens spesialpris i den internasjonale radiokonkurransen Prix Italia i 1993. Den er en symfoni i fire deler bestående for det meste av naturlyder fra hans eget område i Sápmi, satt sammen som en reise fra vår til høst, fra fjell til kyst. Også hans billedkunst fikk mye oppmerksomhet på den tiden, han var festspillkunstner på Festspillene for Nord-Norge i 1991, og senere reiste en del av de samme maleriene rundt i verden på utstillinger bl.a. så langt som til Japan og Kina.

Huset Lásságámmi ligger ved flomålet, like nedenfor riksveien nordover i retning Alta, og er et vakkert lite, sekskantet hus. Det var tenkt å bli et hjem for ham selv og fuglene som han elsket så høyt. Han så en parallell mellom sine egne reiser verden rundt, trekkfuglenes årvisse vandringer, og reinens flyttinger mellom sommer- og vinterbeiter.

Nils-Aslak har selv innredet huset med ulike skulpturer som nærmest var blitt til hans familie og som har fått navn fra boktitlene og diktene hans. Ved enden av senga hans på soverommet står ”Eaidanas ealli”, som etter hvert også ble Nils-Aslaks navn på seg selv. Opprinnelig opptrer uttrykket i to dikt i Solen, min far, og står der for ”dyret som holder seg for seg selv”.

Det spesielle med Nils-Aslak Valkeapääs kunst er hvordan de ulike uttrykksmåtene han valgte å bruke danner en helhet. Et dikt kan leses isolert, men det forstås best når det leses inn i en sammenheng, både i forhold til de andre diktene, men kanskje vel så viktig i forhold til for eks. en joik over samme tema eller et bilde som står til diktet enten i form av et fotografi, en blyanttegning eller et maleri. Det er i totaliteten av hans uttrykk at en forstår Nils-Aslak best, men en kan gjerne nyte kunstverkene enkeltvis og få en fullverdig opplevelse bare av det. Hans kunst er ment å være åpen og inkluderende, på samme måte som han selv var åpen for inntrykk og impulser utenfra, som han lot seg inspirere av og brukte i sitt arbeid. Det er nok å lese innledningsdiktene i Ruoktu váimmus (Vindens veier i norsk gjendiktning), der han åpner med å hilse leseren ”God dag min kjære venn”. Det gir umiddelbart en følelse av å bli ønsket velkommen, og å bli tatt på alvor som den du er, og det gir leseren lyst til å bli kjent med ham som hilser deg så imøtekommende. Samtidig gir blyanttegningene som akkompagnerer teksten en følelse av å vandre i et viddeaktig landskap, der en til slutt møter et menneske som ønsker deg god dag.
 
På samme måte som de ulike uttrykkene går sammen og danner en helhet, slik var ofte også tilblivelsesprosessen for Nils-Aslaks kunst. Innimellom var det vanskelig med sikkerhet å kunne si hva som kom først; om en joik ble inspirert av et dikt han skrev eller om ideen til et bilde fødtes av musikken i ordene eller fuglenes sang. Nils-Aslak Valkeapää skrev ikke om naturen, han skrev naturen – den som lever så nært innpå naturen som han gjorde størstedelen av sitt liv, har ikke behov for å beskrive. Derfor har da også hans poesi en slik umiddelbarhet over seg, den taler direkte til sansene, og uttrykker derfor en genuin tilstand som inneholder så mye mer enn bare summen av ordene i et dikt.

Nils-Aslak tok sin gjerning som inspirator seriøst, og bidro til å få fram nye joikere og poeter både gjennom praktisk veiledning, gjennom utgivelser og ved å invitere unge utøvere med på noen av sine mange reiser. Han utøvde også sin multikunst praktisk på scenen ved å holde joikepoesikonserter, der han selv leste egne dikt i original på samisk, en annen framførte dem på engelsk og en tredje person joiket. Dette konseptet kunne også utvides til å inkludere instrumenter, og til og med at han malte et bilde i løpet av konserten. Det gjorde han bl.a. på de internasjonale forestillingene som ble arrangert i noen tidligere OL-byer i forkant av OL på Lillehammer. Og mange vil nok fremdeles huske hans mektige joik i åpningsseremonien under OL på Lillehammer i 1994. Likeledes er det Nils-Aslaks joik som slår an stemningen i åpningsscenen i Nils Gaups spillefilm Ofelaš (Veiviseren) fra 1987.

Nils-Aslaks siste bok kom til å bli Eanni, eannážan, (Jorda, min mor i norsk gjendiktning). Den ble lansert på en konsert langfredag kveld under påskefestivalen i Kautokeino i 2001. Konserten holdt Nils-Aslak som en takk til livet, og for å vise den takknemlighet han følte overfor samefolket fordi han det året kunne feire femtiårsjubileum som dreng for samene, som han sa det. Joiken "Sámiid eatnan duoddariid" (Samelandets vidder) har nærmest blitt samenes andre nasjonalsang, ved siden av den offisielle. Da Áillohaš — som han brukte som sitt samiske kunstnernavn en tid — framførte den for det som skulle bli siste gang på nettopp påskefestivalen i Kautokeino var hele salen dypt rørt, og den stående ovasjonen etterpå var det klareste uttrykk for den plass og posisjon Áillohaš alltid vil ha i samenes hjerter. Hans ambassadørrolle var ikke noe han hadde gitt seg selv, heller ikke var han blitt tildelt den av noen institusjon, den fulgte naturlig med den verdigheten han representerte samisk kultur med overalt hvor han reiste.

I Jorda, min mor lærer vi bedre å kjenne Nils-Aslaks opptatthet av tradisjonenes betydning for et urfolk. Boka er ment å åpne opp for et videre perspektiv på urfolkenes plass og betydning i verden, og er slik sett både en utvidelse og forlengelse av den prisvinnende boka Solen, min far. Samene stod i sentrum i Solen, min far, mens i Jorda, min mor drar jeg-personen på besøk til andre urfolk både i jungel og ørken. Hele tiden er det likevel klart at jeg-et er en gjest, han later ikke som om han kan være en av dem, men han registrerer likheter i verdier og levesett. Også i Vindens veier var jeg-personen på besøk hos sine stammefrender såvel i Grønland som på den amerikanske prærien, så på mange måter er det fullendelsen av reisen han begynte den gang som vi blir presentert for i  Jorda, min mor. Også tematisk er det flere likhetstrekk mellom Ruoktu váimmus og Eanni, eannážan, ikke minst i sivilisasjonskritikken – det er mennesket selv i all sin selvgode opphøydhet som er den største trusselen mot alt liv på jorda. Dikter-jeget solidariserer seg med de undertrykte, og minnes i ironiserende ordelag hvordan de lærde og fine i sin tid brukte å se ned på det nordlige urfolket, men de klarte seg likevel ikke uten hjelp nettopp fra dem de kalte for primitive.

Nils-Aslak skrev også et teaterstykke som hadde sine to første framføringer i Japan i 1995. I sin samiske original ble det først iscenesatt på det samiske teateret Beaivváš i 2007 som Ridn’oaivi ja Nieguid Oaidni (Den rimhårede og Drømmeseeren). I dette stykket viser han tydelig hvordan vi alle er en del av Naturen, hvordan alt henger sammen og hvordan vi er knyttet til hverandre. Urfolkenes syn om at vår framtid er avhengig av at vi viser respekt for Moder Jord, og at vår holdning til alt liv på jorda reflekteres gjennom vår måte å forholde oss til våre omgivelser på, kommer kanskje best til uttrykk i et kort, og ofte sitert dikt fra Ruoktu váimmus:

 Hører du livets lyder
 i elvebruset
 i suset fra vinden

 Det er alt jeg vil si
 det er alt


(Foto: Seppo Paakkunainen)