Språk Språk Språk Språk

Nordkalotten sørger over Valkeapää

av Per Kristian Olsen

Per Kristian Olsens minneord ble kringkastet på Kulturnytt, NRK P2, 27. november 2001 og publisert på nrk.no samme dag.

Det finnes en sorg i livet man aldri kommer over, men som man må lære seg å leve med. Det er når våre nære og kjære går bort. I dag sørger vi over hele Nordkalotten.

Nils-Aslak Valkeapää var ikke bare nær og kjær for sin familie og sine nærmeste venner.


Bygget den samiske identiteten

Hans liv og virke var så intimt knyttet sammen med utviklingen til det samiske samfunn i vår tid, at i den samiske identitetsbyggingen er Valkeapää en slags "Wergelandsskikkelse", fordi han var den første og største som ga stemme og kraft til den store samiske kulturelle renessansen vi har hatt de siste tiårene.


Laget samisk "nasjonalsang"

Han ga folk i Sameland kraft fordi han med sin kunst banket på alles hjerter. Han ga folk identitet fordi han i sterkt biografisk inspirerte tekster fortalte om sin egen sårbarhet. Ved å personliggjøre og ikke være redd for å tematisere både ensomhet så vel som fellesskap, så føler vi som lesere at her er en dikter som snakker sant om ikke bare det å være samisk, men det å være menneske. Derfor slapp de fleste han inn. Så høyt ble hans musikk og hans ord elsket at i Sameland kalles hans store joik "Sami eatnan duoddariid" (Samelandets vidder) fra 1973 for den andre samiske nasjonalsangen.


Eksperimenterte med joiken

Nils-Aslak Valkeapää debuterte allerede i 1968 som joiker på plate med "Joikuja". Denne platen satte dagsorden. Med den ga Nils Aslak Valkeapää joiken sin verdighet tilbake og han staket ut en ny kurs for den samiske folkemusikken. Han sa rett ut at joiken, som den øvrige samekulturen, ikke måtte bli en museumsgjenstand, men være levende og i takt med tiden. Derfor begynte Valkeapää allerede på sin første plate å eksperimentere med joiken og fremføre den til akkompagnement med musikkinstrumenter. Det hadde aldri vært gjort før.

Denne platen markerer starten på den samiske kulturelle oppblomstringen som skjøt fart på 70-tallet og som etter Alta-saken også fikk et publikum utover Sameland. Nils-Aslak Valkeapää viste allerede på sin første plate ikke bare et enestående talent, men en helt særegen originalitet og skaperkraft som var så helt utenom det vanlige at den bare kan kalles genial.

I 1973 tok han eksperimenteringen et stort skritt videre da han med jazzmusikere Seppo Pakunainen og Esa Kotilainen ga ut "Sami eatnan duottariid". Valkeapää hadde alltid viljen til djervt å eksperimentere og finne nye veier. Denne viljen til eksperimentering fant sitt høydepunkt i 1993 i "Goasse dusse" (Fuglesymfonien), et verk han komponerte ved å klippe sammen fugle- og naturlyder. For dette verket fikk han internasjonal anerkjennelse med førsteplass i Prix Italia. Han ble også spurt om å delta ved en rekke store internasjonale og prestisjetunge anledninger som åpningen av OL på Lillehammer der han bidro med spesiallaget joik.


Multikunstner

Han debuterte som forfatter i 1971 med "Terveisiä Lapista"; (Helsing frå Sameland). Han har gitt ut en rekke diktsamlinger. I 1988 kom hovedverket, "Solen, min far". Et høydepunkt i hans kunstneriske karriere var da han for dette verket fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1991.

Nils-Aslak Valkeapää gjorde også to store roller på film og fjernsyn, i Nils Gaups "Veiviseren"; og i TV-filmen "Solens sønn, månens datter".


International artist

I dag sørger vi ikke bare over hele Nordkalotten. Nils-Aslak Valkeapää reiste over hele verden og knyttet kontakt spesielt med andre urbefolkningsgrupper. På 70-tallet var han organisasjonen WCIPs (Verdensrådet for urbefolkningers) første sekretær. Han var sterkt etterspurt som joiker og oppleser. Han var en av våre mest internasjonale artister som gjennomførte utallige utenlandsturneer og knyttet vennskapsbånd over alle landegrenser. Derfor sørges det i dag også blant hans venner og lesere og lyttere på alle kontinent.


Plutselig død

I 1996 var Valkeapää utsatt for en alvorlig trafikkulykke. Ulykken rammet hardt, men han ga ikke opp selv om han syntes rehabiliteringen gikk langsomt framover. Humøret kunne svinge, men han så fremover og følte at han hadde mye ugjort. Han hadde nettopp flyttet inn i sitt nye flotte hjem i Skibotn. Han arbeidet med nye prosjekt og var i godt humør og snakket på telefonen med flere av sine venner kort tid før han så plutselig døde.

Nils-Aslak Valkeapää følte et sterkt slektskap med naturen. For han var alt omkring ham levende. Han var selv klar over at han engang skulle dø. I et av diktene skrev han:

Jeg vil dø

Som jeg har levd

Bli borte med viddas vinder

Gå opp i fuglenes sang


Men Nils-Aslak Valkeapää vil bli husket så lenge det er mennesker til. Han avslutter "Solen, min far" med følgende:

Og når alt er forbi

Høres ingenting lenger

Ingenting

Og det høres.

Per Kristian Olsen


Teksten er gjengitt etter avtale med forfatteren.