Språk Språk Språk Språk

Lásságámmi – huset, kunsten og konteksten

av Harald Gaski (2014)

Lásságámmi er en vakker bolig plassert nedenfor riksveien mot Alta, på tomta Nils-Aslak Valkeapää fikk i 50-års gave fra Storfjord kommune i 1993. Allerede før byggearbeidene startet, tilbragte Nils-Aslak mye tid på tomta .

nav16_300x335
Foto: Ørjan Bertelsen.

Lásságámmi er en vakker bolig plassert nedenfor riksveien mot Alta, på tomta Nils-Aslak Valkeapää fikk i 50-års gave fra Storfjord kommune i 1993. Allerede før byggearbeidene startet, tilbragte Nils-Aslak mye tid på tomta under arbeidet med tekstene til boka Girddán seivvodan, 1997 (Jeg flyr, jeg svever), en bok som bl.a. behandler tida etter trafikkulykken han var utsatt for i 1996. I denne boka står det anført foran hvert dikt hvor det er blitt til, eller i alle fall hvor det første utkastet er ført i pennen. Skibotn nevnes ofte, og da er det ofte tale om Lásságámmi-tomta som tilblivelsessted. Slik sett ble allerede tomta til huset et ruoktu (hjem) for Valkeapää lenge før selve bygningen var på plass – også dette i tråd med hans utvidede definisjon av rom og utstrekning for ruoktu, klarest uttrykt i diktsyklusen “Mu ruoktu lea mu váimmus” (Mitt hjem er i mitt hjerte) i boka Ruoktu váimmus (Vindens veier).

 

I Nils-Aslak Valkeapääs kunst er det viktig å ha momentet med det utvidede ruoktu-begrepet klart for seg som en sentral del for hvem og hva som kan omfattes av ruoktu. Det er i forbindelse med denne tenkningen jeg har lyst til å knytte et par kommentarer til måten Nils-Aslak organiserte sitt nye ruoktu i Skibotn på, fordi organiseringen av huset, inndelingen av rom og komposisjonen av hele bygningen er som et kunstverk – og har på den måten flere paralleller til skapingsprosessen bak hans bøker.

Huset er et sekskantet byggverk i tilnærmet gammeform. Husets hjerte, váimmoš, er et tilsvarende sekskantet rom med en spesialdesignet peis laget av lokal stein samlet i fjæra like nedenfor huset. Peisen er også en "valkeapää", et blondt hode, dvs. at den har en gråhvit stein øverst, og minner faktisk ellers litt om et ansikt. Direkte oversatt fra finsk betyr valkeapää "en med lyst hode" – altså med dobbelbetydningen en med blondt hår eller en særlig oppvakt og begavet person. Egentlig er peisen en lek fra murernes side, for i tillegg til å være et ildsted som ligner på et ansikt, minner den også om et fuglefjell, der det til og med finnes små "reder", fordypninger, i steinhellene hvor Nils-Aslak hadde lagt småe runde stein som skulle symbolisere fugleegg.

eaidanas_ealli_foto_kristina utsi
Eaidanas ealli. Foto: Kristina Utsi

På veggene henger hans egne bilder, både de som naturen selv har skapt og de som Nils-Aslak har satt sammen. Jeg tenker på komposisjonene av rekved som enten bare er innrammet slik de er funnet på stranda, eller montert inn i en ny konstellasjon, der spesifikke trekk ved dem er framhevet av kunstneren. I peisavdelinga henger et maleri med en litt spesiell tilblivelseshistorie. Det er veldig fargerikt og har kommet i stand ved at Valkeapää har brukt lerretet til å tørke av malepenslene på. Etter en viss tid begynte det å tre fram et bilde på lerretet, og slik det nå framstår kan en se flere ting i bildet. Med lyset fra glasstaket over og gjenskinnet fra bålet i peisen, får bildet et eget liv, nesten som høstviddas intense ruški (tiden da løvet er blitt gult og før det faller) i skiftende arktisk lys, der det framstår som et av Nils-Aslaks mest abstrakte kunstverk.

Øverste del av taket er av glass som er lyssatt i de samiske fargene, rødt, gult, grønt og blått. Av de seks flatene som kommer sammen i en spiss består fem av glass og en av tre. Det er to lysstoffrør i blått, mens de øvrige fargene har ett rør, mens det ene i tre ikke har noe lys. Slik blir fordelingen av lysstyrken en parallell til "styrkeforholdet" av farger i den samiske kofta. Over glasstaket øverst, på yttersida, er det reist flere meter høye lavvostenger, så det ser ut som om det er plassert en lavvo oppe på huset. Det er ikke noen duk over stengene, så i mørket opplyses stengene av skinnet fra glasstaket, mens innenfra betraktet kan en få inntrykk av å sitte i en lavvo å se ut gjennom reahpenráigi, røykhullet. Skinnet fra glasstaket gir for øvrig assosiasjoner til nordlyset. Slik sett kan en nesten si at i váimmoš av huset forenes den kosmiske dimensjonen med et jordlig eller i alle fall jordnært perspektiv, der uvdna, peisen, er midtpunktet og skuer på deg mens du sitter og ser inn i bålet eller lar deg henføre av skvalderet fra fugleberget. Da opprettes og opprettholdes også dialogen mellom betrakter og betraktet som en parallell til lesningens samtale mellom tekst og leser. Huset og boka er begge komposisjoner som inneholder vegger og flater å henge ting på for å gi rom for ulike inntrykk.

Bilder dannet av vedkomposisjoner møter den besøkende allerede i innergangen, der de henger på de tre flatene som danner veggene over inngangen til det han han hadde sett for seg som atelieret på venstre hånd, gjesterommet på høyre side og váimmoš rett fram. Videre henger det to bilder satt sammen av eldet, bearbeidet treverk, der treverkets form og farge er hovedmotivet. Nils-Aslak har tatt et "utsnitt" av naturen for å vise naturens egen kunst. Bildene ønsker gjesten velkommen, og er ment å forene naturens uttrykk med husets uttrykk og materiale. Det er naturtre både i kunsten og i boligen, og disse symboliserer en forbindelse med de hule grånede furustammene som står på begge sider av døråpningen inn til váimmoš.

Tømmerstokkene er ujevnt kuttet slik at de ikke danner noen egentlige vegger mellom rommene, de fungerer mer som romskiller. Det eneste unntaket til dette er soverommet, som er adskilt med ordentlige vegger og skyvedør. Rommene utvider seg mot ytterveggen, og det som i vanlige hus ville vært stue er i Lásságámmi delt inn i atelier og skriveavdeling. I atelieret stod opprinnelig Áddjá og Áhkku (bestefar og bestemor). De var representert av to drivtømmerstokker som er vasket og tært nesten helt hvite av sjø, vær og vind. Øverst har de hvert sitt lille gevir. At disse heter Áddjá og Áhkku, og ikke far og mor, kommer av det faktum at de to store tømmerstokkfigurene som står i yttergangen, og som ikke er drivtømmer, men en slags rotstokker av furu, og har hoder som er skiver skåret av tjukke furustammer, heter Beaivi, Áhčážan (Solen, min far) og Eanni, eannážan (Jorda, min mor); altså det samme som boktitelene. Således var far og mor-navnene allerede opptatt. Dessuten brukte Nils-Aslak å omtale sin mor som Áhkku på slutten av hennes liv.

Áhkku-figuren stod på venstre side i tilknytning til tre blyanttegninger som mora hadde laget, og tilsvarende stod Áddjá-skulpturen på høyre side, der farens arbeidsredskaper var samlet. De tre blyanttegningene av mora, Ellen Susanna Valkeapää, er illustrasjoner brukt i boka Jus gazzebiehtár bohkosivččii, 1996 (Hvis lappmeisen lo). Disse tegningene hørte opprinnelig til samlingen av gjenstander med privat affeksjonsverdi for Nils-Aslak som minne om hans mor og far.

I TV-stua i dag finner en montasjer/skulpturer av furustammer og hval-rygghvirvler, mens skulpturene som representerer Nils-Aslaks familie er plassert bak pleksiglass i biblioteket. Dette ble gjort på grunn av deres skjørhet da det ble bestemt at boligen skal leies ut som kunstner- og forskerbolig.

Veggfoto - Fotgraf Kristina Utsi_300x455
Foto: Kristina Utsi.

Til serien med skulpturer hører også Eaidanas ealli, som representerer Nils-Aslak selv og betyr "dyret som holder seg borte fra resten av flokken". Skulpturen plasserte han i soverommet for at den og maleriet som henger over sengehodet, og som han – etter hvert – kalte Selvportrett, uten å skrive tittelen på det, skulle være samlet ett sted og utgjøre en trippel-representasjon av ham selv; altså personen Nils-Aslak (når han selv var der), samt "Eaidanas ealli" og "Selvportrett".

 

I Váimmoš henger det et billedverk i tjære, treverk og speilmosaikk. Det dreier seg om tre malerier i denne billedkomposisjonen som hører sammen, og kan tolkes som (enda) en variant av "Solen, min far". Treverket i øverste bilde symboliserer sola, mens de knuste, avlange speilbitene representerer solstrålene. At det er speil, og ikke glass, kan tolkes som en påminnelse til tilskuerne (samene) om å reflektere over og kjenne seg igjen i myten om samene som Solas barn.

 

På soverommet henger også Nils-Aslaks aller første oljemaleri – "Landskap, mot mørketid". (usignert). Allerede her ser en antydning av den spesielle fargekomposisjonen som kom til å prege hans malerier senere i livet.

 

På kjøkkenveggen mot soverommet er en arkitekttegning av Lásságámmi, laget av Eino Jokinen, gitt som gave av Jokinen til Lásságámmi under den offisielle åpningen i 2007.

 

Ute:

Stengene på taket over glasskuppelen eller glasstaket, var fra Nils-Aslaks side ment å illudere en lavvo som en fortsettelse av huset. Lavvo er også ment som en allusjon og assosiasjon til Lásságámmi, der gámmi (bevisst valgt lånord) står for goahti, gamme, teltkåte, lavvo for å illustrere variasjonen i samiske boliger.

 

På yttertrappa som fører ned til kjeller og badstu står det noen små figurer som ikke er laget av Nils-Aslak, men av snekkerne som bygde trappa til åpningen av huset i august 2007. Likeledes var det snekkernes idé å lage trappegelenderet av tørkede bjørkestenger i steden for vanlig bygningsamateriale.

 

De oppstilte stengene mot yttervegg på høyre side av huset, sett mot fjorden (utenfor soverommet, der den nybygde verandautvidelsen er) er heller ikke Nils-Aslaks idé, han hadde ikke noen stenger der, men noe av det første styret i stiftelsen Lásságámmi bestemte, var at stengene skulle reises på den måten til åpningen av huset, og siden har de blitt stående.

Harald Gaski

Harald Gaski (f. 1955) er opprinnelig fra Tana i Finnmark. Gaski er førsteamanuensis i samisk litteratur og kultur ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Han har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk kultur og litteratur på samisk, norsk og engelsk, samt oversatt samisk skjønnnlitteratur til norsk og engelsk. Han har særlig forsket på multikunsten til Nils-Aslak Valkeapää og jobbet mye med urfolkslitteratur. I den senere tid har han også spesialisert seg innen urfolksmetodologi. Gaski har vært sentral i oppbyggingen av samisk litteratur som akademisk disiplin, både som forsker, veileder og ikke minst som lærebokforfatter.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.