Nils-Aslak Valkeapää begynte å skrive i 1971 og ga siden ut en lang rekke bøker. I 1991 ble han, som første same, tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for "Solen, min far", et verk bestående av både bilder og dikt. Han komponerte og ga ut en rekke plater, blant annet skrev han musikken til suksessfilmen "Veiviseren". Under OL-åpningen på Lillehammer i 1994 hadde Valkeapää ansvaret for det samiske kulturinnslaget
Man kan si at verden var hans arbeidsfelt, sjøsamebygda Skibotn i Troms hans hjem. Det han først ble kjent for, var sine fremførelser av samiske joiker og som en ivrig bevarer av joike-tradisjonen. Han var multikunstner: Valkeapää var aktiv som skulptør og billedkunstner, han skrev, fotograferte, sang og var skuespiller.
På det musikalske området fremførte han joiken på en banebrytende måte. Som den første lot han joiken bli ledsaget av akustiske instrumenter. Plata "Joikuja" kom i 1968 og endret på mange måter samisk folkemusikk. Senere kombinerte han også joiken med jazz og andre musikalske sjangre.
I Valkeapääs kunstverk ser man tydelig arven fra den samiske kulturen, både hva gjelder innhold, farger og symboler. Han bruker elementer fra den tradisjonelle samiske kulturen i nye uttrykk. Valkeapää har mottatt flere priser for arbeidene sine.
Valkeapää var ingen opphøyd kunstner. Han betraktet ikke urfolks kulturkamp og krav om økte rettigheter på avstand, han deltok aktivt i striden. Slik ble han også - for mer enn 20 år siden - den første sekretæren i WCIP (Verdensrådet for urbefolkninger). Derfor var han en inspirasjonskilde ikke kun for samiske kunstnere. Han var høyt verdsatt hos urfolk over hele verden. Og han ble etterspurt. Han turnerte. Leste sin poesi og sang sine sanger.
Med Nils-Aslak Valkeapää har hele verden mistet en stor kunstner.