Språk Språk Språk Språk

En vandrende reinflokk på papir

av Harald Gaski (2014)

Reinflokken er et sentralt motiv i flere av Valkeapääs bøker. Den er ikke alene en viktig metafor, men også et medium som han uttrykker poesi og glede over det vakre gjennom. Interessant er det også med den nærmest identiske måten reinflokken er representert på fra bok til bok.

Reinflokken er et sentralt motiv i flere av Valkeapääs bøker; den finnes som blyanttegninger i Vindens veier, og den finnes både som fotografier og malerier i boka Nu guhkkin dat mii lahka / Så fjernt det nære i tillegg til den typografisk oppsatte reinflokken i Solen, min far.

Reindeer Herd-pencil drawing_600x381.jpg

 

Det interessante her er ikke alene det faktum at Valkeapää hele tiden vender tilbake til reinen som en viktig metafor og nærmest et medium å uttrykke sin poesi og sin glede over det vakre gjennom – det ville være nesten for banalt å legge vekt på – men derimot den nærmest identiske måten reinflokken er representert på fra bok til bok. Valkeapää har kanskje ingen andre steder uttrykt sin glede over skjønnheten i en reinflokk like klart som i diktet "Jeg har hoppet av livets sirkel" (Lean Njuiken Eallima Gierddus) (Per Kr. Olsen 1991: 35-40), der han blant annet sier

[--] rein i bevegelse
viddenes ballett [--]
og jeg
joiker reinen, forteller som et vindkast
hvor vakkert hvor yndig hvor pent og fagert
dette
livets levende pynt [...]

I dette diktet spiller også typografien en viktig rolle, men her er det nesten som i et partitur (det heter da også i den siterte sekvensen: "steinenes / pastorale symfoni / la grande madre") mer enn en gjengivelse av natur eller fenomener knyttet til det naturnære livet. Valkeapää priser skjønnheten i nord mange andre steder også, men her er han spesifikk på hvor vakker han synes en reinflokk (i bevegelse) er.

 

Dersom vi sammenligner dikt nr. 272 i Solen, min far med blyanttegningene fra Vindens veier ser vi helt klart at den samme idéen går igjen: Diktet går over flere sider i boka, flokken er i bevegelse fra høyre mot venstre – altså motsatt av vår leseretning. I begge "diktene", eller versjonene, er det et par dyr som står litt til side for resten av flokken, "eaidánas ealli" (et dyr som trives best for seg selv). Mens det i nr. 272 bare er spor igjen etter flokken på side 7 og 8 i diktet, så zoomer vi inn på et nær(mere) bilde av flokken på side 3 i blyanttegningen av reinsdyrsekvensen i Vindens veier. De to reinene som står for seg selv, adskilt fra resten av flokken på første side i oppsettet, er dessuten vendt mot flokken, nærmest i motsatt retning, og bestyrker inntrykket av en observatørrolle – altså parallellen til kunstneren og samfunnet (eller noaidi’en, sjamanen, i det gamle samiske samfunnet).

Reinflokken var også med i boka som ble laget med spesielt henblikk på Valkeapääs deltakelse i åpningsseremonien i OL på Lillehammer i 1994, Så fjernt det nære. Her er flokken først representert som tre fotografier som følger rett etter hverandre – en parallell til Vindens veier også på den måten at vi i begge bøkene kommer nærmere inn på flokken i bilde / tegning nr. to og tre. I tillegg viser det siste bildet i boka en reinflokk og sola – to viktige symboler i Valkeapääs univers.

 

I Så fjernt det nære er det imidlertid én viktig forskjell i reinflokk-gjengivelsen: I maleriene fra 1992, gjengitt helt mot slutten av boka (omlag ti sider før slutt) opptrer det en annerledes flokk, en nærmest mytologisk reinflokk.

Reindeer Herd-painting_600x391.jpg

Flokken er på vandring, men det er to vesentlige forskjeller i denne flokken sammenlignet med de øvrige representasjonene av reinhjordene. Her skjer bevegelsen fra venstre til høyre, og ikke nok med det: Flokken er heller ikke knyttet konkret til noe underlag, det virker mer som om den flyr eller flyter av gårde, oppover mot himmelen – en mulig allusjon til avslutningen av dikt nr. 558 i Solen, min far, der dikter-jeg'et vender tilbake til Solen, til far – også det en bevegelse fra jorda og opp mot himmelen:

himmelen gløder
jeg kommer,
Solen, min far
jeg kommer nok, kommer [....]
som ferdselsvei
til sollyset.

 

Dette er en parallell til Anders Fjellners mytiske dikt "Soldatras død", som er nedtegnet rundt 1850, og som bl.a. finnes gjengitt i Bo Lundmarks monografi Anders Fjellner – Samernas Homeros, 1979, eller Harald Gaskis Biejjien baernie, 2003. Solens datter sier på sitt dødsleie:

Solen daler. Drar til lyset,
reiser Solens datter til sin far
Tar òg med seg Solens barn
Morgen kommer, gjør den ei?

 

På de påfølgende sidene er det fem malerier i basisfargene rødt og dypblått, blått – rødt – blått – rødt og blått, der de fremste reinene i det siste bildet (de som er kommet lengst opp og fram) knapt nok er synlige og ser ut til å forsvinne inn i skyene, inn i himmelen. Spesielt i de to maleriene i rødt kan en ane en lyskilde som gir et klart skjær og omriss av enkeltdyrene i flokken, og slik sett forsterkes inntrykket av en sol i bakgrunnen som drar flokken til seg.

 

Maleriene i denne serien inngår i Valkeapääs mer mytiske og mytologiske produksjon, der han har tatt utgangspunkt i helleristnings- og runebommefigurer og plassert dem i en ny kontekst, både som videreførere av en lang tradisjon som i det samiske tilfellet (les: Valkeapääs bruk og forståelse) går helt tilbake til de samiske opprinnelsesmytene og tiden før kristendommen ble introdusert. Motivene er i og for seg ikke nye; de har fulgt Valkeapää hele tiden fra hans første bøker, men som gjengitte malerier i en bok står de her for et nytt uttrykk.

 

Til tross for at Nils-Aslak Valkeapää selv aldri har eid en stor reinflokk i det virkelige livet, har han kompensert dette med å dikte en egen reinhjord. I kunstnerens verk får denne flokken en egen konkret uttrykksform som manifesatasjoner på boksidene i form av både tegninger, malerier, fotografier, og ikke minst som spor i ord i form av termer og typografi som gir navn til de enkelte dyrene, og endatil plasserer dem i en lydlig og arbeidsmessig kontekst. På CDen der han selv leser opp diktene fra Solen, min far, er det tydelig at nr. 272 settes inn i en kontekst med en reinflokk på vandring. (DATCD 10).

 

Valkeapää har ved ulike anledninger selv fortalt om én av årsakene til at han ikke ble reindriftssame, men valgte seg et annet yrke (bl.a. under forelesning ved UiTø 7.-8.5. 1990). Den forklaringen er den samme som dikter-jeg'et gir i dikt nr. 52 i Solen, min far:

men då skulle jag
borde jag
avliva
tiden stannade
hjärtat dunkade
nådde öronen
blodet rusade i huvudet
såg den unga renhonans ögon, i ögonen
tårar
eller var det i mina ögon.

 

Uoversettelig eller særpreget?

Forordene til den skandinaviske og engelske utgaven av Beaivi, Áhčážan har ulike begrunnelser for at dikt nr. 272 ikke er oversatt. I forordet til Solen, min far argumenterer jeg for at diktet er uoversettelig: Det ”lar seg [ikke] uttrykke på noe annet språk enn samisk". Deretter følger det en forklaring på hva diktet uttrykker; nemlig en reinflokk, og hvordan diktet inneholder en estetisk dimensjon i tillegg til den språklige – og hvordan typografien og terminologibruken er med på å gi diktet liv, og nærmest sette det i bevegelse. Forordet til den engelske oversettelsen er naturlig nok mer introduserende både til samisk kultur og til selve boka. I forklaringen til hvorfor dikt nr. 272 står uoversatt i The Sun, My Father vises det både til dikterens eget ønske om at det bare skal uttrykkes på samisk, og oversetterne henter dessuten støtte til avgjørelsen i Ezra Pounds uttalelse om at noen ting bare kan uttrykkes på originalspråket. Det understrekes at diktet i tillegg til den språklige dimensjonen også innehar en visuell tenkning bak seg.

 

Rent objektivt kan en nok påstå at det vil være mulig å oversette diktet – sett fra et oversettelsessynspunkt skal jo alt i prinsippet være mulig å overføre til et annet språk – men spørsmålet er hva hensikten med en slik oversettelse skulle være. Én mulighet ville være å foreta en forklarende gjendiktning, det vil si at en oversetter termene på en beskrivende måte slik at en, der det er nødvendig, gjerne bruker flere ord på norsk eller engelsk for å få fram innholdet i den samiske termen. Dette ville være mulig å gjøre med andre dikt, men i dette spesielle tilfellet der ett ord i de fleste tilfeller står for ett konkret reinsdyr, ville en enten måtte redusere antall dyr i flokken for å holde på typografien, eller øke antall sider i boka for på den måten å forsøke å beholde det typografiske oppsettet, selv om en måtte bruke langt flere ord enn originalen for å gjøre reinnavnene forståelige for en norsk leser. Dette ville forrykke balansen i estetikken som både typografi og terminologi representerer i den samiske originalen.

 

Det problematiske med en slik eksplanatorisk oversettelse ville imidlertid være at en mest sannsynlig ville måtte redusere antall spesialtermer som en velger å ha med i diktet, noe som innebærer at en reduserer antall rein i flokken, som igjen ville være ensbetydende med at en praktiserer reintyveri! Det ville være uetisk både med hensyn til juss og samisk tradisjon. Nettopp gjennom denne typen utfordringer får Nils-Aslak Valkeapää fram det som er spesielt med samisk språk, og diktet tilføres slik sett også en politisert dimensjon ikke minst ved det enkle faktum at diktet beviser at samisk språk er det norske og engelske overlegent når det gjelder å beskrive samiske erfaringer.

 

Prinsipielt er det altså ikke snakk om at diktene ikke lar seg oversette, men underlagt diktets øvrige kunstneriske intensjoner og fakta-referanser, framstår behovet for en oversettelse mindre nødvendig. På samme måte som en reinflokk på beite og i bevegelse under flytting er eksotisk å betrakte for utenforstående, vil det være like eksotisk – og ikke umiddelbart inkluderende –å la det visuelle uttrykket dominere lesningen av dikt nr. 272 i Solen, min far. Dessuten kommer det viktige momentet i tillegg at forfatteren har lest inn hele Beaivi, áhčážan på CD og kassett, ispedd musikk og naturlyder, så leseren / lytteren også har et annet medium å forholde seg til, eller å hente inn ekstra informasjon og persepsjon gjennom.

 

Tilskuer og objekt på samme vidde

Dersom vi tar første siden av diktet som et eksempel, "láidesteaddji uuuuuuu uuuuuu roahpebiellu gunká", har vi allerede her to ord som i Konrad Nielsens ordbok tar opp betraktelig med plass i utlegningen av deres betydning: Láidesteaddji er "den som (gående eller kjørende) leder en ren efter sig for å få de andre til å følge efter", (KN II: 484), roahpebiellu betyr "1) stor firkantet jernbjelle med grov, sprukken klang, 2) navn på en simle som har slik bjelle" (KN III: 308). Samtidig er denne ene linjen i diktet skrevet i kursiv, som sammenstilt med resten av diktoppsettet skulle tale for at lydmalende ord forbundet med rein og flytting, inngår som viktige komponenter. Uuuuuuu-lydene minner selvsagt om rop, drive-rop for å få flokken til å bevege seg, mens roahpebiellu gunká forteller oss at bjellen klemter – og følgelig at reinen som bærer bjellen, rører på seg siden bjellen klemter.

 

Neste side i diktet bekrefter inntrykket av at teksten i kursiv representerer onomatopoetiske uttrykk, som også skaper rim og vokalharmoni: duoddarat eallun bárusteame báraideame máraideame. Hovedbudskapet i denne linjen er at viddene bølger som en flokk, for duoddarat er vidder, eallun er essiv av eallu, en flokk, og alle de tre påfølgende verbene betegner bølgende bevegelser. Ordene i vanlig skrift beskriver på sin side det å være lengst framme i flokken, være leder og veiviser.

 

Jeg har ikke til hensikt å tolke hvert eneste ord i dette lange diktet, men ønsker å forklare det tilstrekkelig grundig slik at også en ikke-samiskkyndig leser kan få et inntrykk av hvor gjennomtenkt representasjonen av reinflokken er, og også hvordan reinflokken står for noe mer enn bare selve hjorden. På side 3 i diktet dreier det seg fremdeles om landskap representert ved bølgende reinhorn, men også om morsomme sammensetninger som čoarvemearran biellobalvan (som et hornhav som bjelleskyer) leavvedolgin girjjohallá (spraglete som en lykkefjær). Den rette skriften representerer ulike reinsdyr, simle og okse, og ulike reinnavn utfra hårfarge.

 

Den kursive skriften på side 4 oppholder seg fremdeles ved bevegelse og hvordan hele vidda lever med reinflokken, men det slås også fast at dette samtidig representerer det nordlige områdets livsgrunnlag, davviguovllu eallenvuođđu. Den rette skriften som står ovenfor kursiven, bringer inn nye reinnavn ut fra utseende, mens skriften under representeres av substantiver og verb. Substantivene står for reinnavn, mens verbene beskriver bevegelse forbundet med reinens måte å bevege seg på. De nederste ordene, som for eksempel gurgalit og šávihit, betyr å begynne å gå eller bevege seg i rad og rekke (KN II: 241) og å "komme strømmende med stor larm" (KN III: 636). Skavgalit betyr å skremme eller jage (KN III: 429). Disse ordene, sammen med typografien som er i ferd med å la ordene (les dyrene) bre seg utover hele siden, bidrar til å gi et inntrykk av en flokk som er i ferd med å spre seg, noe som da også bekreftes på de neste to sidene, der flokken er spredt over begge boksidene.

 

Det første dyret vi møter øverst på side 5 i diktet, er menodahkes, eaidánas ealli, som altså representerer dyret som trives best for seg selv. Menodahkes, som har for vane å søke å unngå å bli tatt fast (om rein, hest, ku) som første ledd av reinnavn, i de tilfellene der ledd betegner reinens utseende, som menodahkes čuoivvat (KN II: 653). Eaidánas ealli, eaidánas, person eller dyr som gjerne vil holde seg for seg selv. Kommer av verbet eaidat, bli fremmed for noe eller noen, holde seg for seg selv, uten å ha noe med andre å gjøre (Nielsen III: 859).

 

Dette dyret, figuren eller metaforen for den litt tilbaketrukne betrakteren eller vurdereren møter vi klarest igjen i dikt nr. 558, også der øverst på side 3 i det lange diktet (altså samme plassering som i nr. 272), men der enda klarere som representant for kunstnerblikket eller sjamanoverblikket på samfunnet som vedkommende er en del av, samtidig som posisjonen / rollen fordrer en viss avstand til det samme samfunnet.

Reindeer Herd-typography_600x341.jpg

På den andre siden av flokken ­– nederst på boksiden – har vi to nye verb, ravgat og oaguhit, der det første betyr å bli skremt og fare av sted, springe sin vei, især om rein (KN III:267), mens oaguhit betyr å la en rein eller en hest gå i skritt, eller å kjøre sakte med rein når føret er dårlig eller dyret er trøtt (KN III: 154-55). Verbet like ovenfor er lávdá, som betyr at en flokk sprer seg utover (KN II. 510), noe som altså bekreftes av det visuelle inntrykket som vi får av (den typografiske) oppstillingen av ordene på siden. Igjen har vi samme fordeling på begge sider av den kursiverte teksten, nemlig den at på oversiden er substantivene, dyrene, termene – mens nede på siden er det en blanding av både substantiver og verb. Verbene representerer både bevegelse og lyd. Den kursiverte teksten innledes med gearráda, som beskriver bølgens vasking mot land. Linje nummer to spiller på lydlikhet i verb og substantiver der flokken står i sentrum, også når det gjelder ord som jiellat (øyensten), og geallu (hvordan det skinner, stråler av flokken) – i seg selv klart positivt ladede ord som forsterker den emosjonelle dimensjonen i teksten med hensyn til det som beskrives.

 

På side 6 i diktet øverst på siden møter vi iđat og iđihit, som henholdsvis betyr en fremmed rein som viser seg i flokken (KN II: 363) og å "få omflakkende ren inn i sin hjord" (KN II: 364). Det er naturlig at disse er plassert på kanten av flokken, der de jo først kommer inn, og på den andre siden av flokken møter vi ravdaboazu m.fl. som betegner rein som holder seg i eller ved kanten av flokken (KN III: 264). Hjorden på boksidene er med andre ord satt sammen på en svært realistisk måte; på det nærmeste har vi å gjøre med en identisk gjengivelse av en reell reinflokk. Samtidig har flokken klare paralleller til mennesker i flokk.

 

På samme side er det også mennesker. De er der både ut fra geografisk tilknytning i forhold til sesongboplass (njárggahas og suolohas; en som oppholder seg på en halvøy (dvs. foretar sommerflytting til en halvøy), og en som har sommerboplassen på en øy), og som gjetere, guođoheaddji og eallogoahkka. Også verbene på denne siden beskriver menneskelig aktivitet mer enn på de foregående sidene, både i form av at en ser flokken an, geahčadit, og savner dyr som skulle vært der. Videre er det flere ord som kan beskrives som drive-rop for å få flokken til å røre på seg, og det interessante er at ordene lengst til høyre på siden er av denne typen, mens ordene lengst til venstre – altså i den retningen flokken beveger seg – beskriver de lydene som flokken og bjellene lager. Dette innebærer altså at gjeterne har fått flokken i gang, slik at den nå er i bevegelse fra høyre til venstre, mens vi fortsetter vår lesing av diktet videre utover i boka – mot høyre. Slik blir flokken igjen bak oss; vi går i motsatt retning av den, og ender opp med bare å se sporene etter flokken som har passert.

 

Skriften i kursiv på denne siden inneholder både lyder som reinen lager, landskap, bevegelse og det å finne og holde sporet selv om det er oversnødd og kun kan skjelnes, doalli (KN I: 544), samt en allusjon til teksten i den samiske nasjonalsangen "dávggáid vuolde" (under Karlsvognen – nærmest en mytisk referanse til og om Sameland). Alt dette bidrar til å forene tematikken i de to skrifttypene i diktet på denne nest siste siden, samt at det formidler og står for en dobbel relasjon til den samiske tilværelsen som tilhørende dette området både gjennom den aktivitet og livstilpasning som reindriften representerer, og ikke minst gjennom en mytisk legitimering for at dette er vårt land – Sameland. Det nevnes aldri i klartekst, men kun gjennom det som for samiske lesere vil være en kjent referanse – nemlig til Isak Sabas ”Samefolkets sang”, der det heter "Guhkkin davvin dávggáid vuolde, sabmá suolggai Sámieatnan" (Langt mot nord under Karlsvognen, sakte stiger Samelandet). I likhet med så mange andre av Valkeapääs tekster har også dette diktet, om en reinflokk på vandring, det lille ekstra ved seg som knytter an til myter, forestillinger og praktisk hverdag i en forening som får betrakteren til å se det kjente med et nytt blikk.

 

Samtidig er det interessant å merke seg den detalj at fordi vår lesning av diktet og flokkens vandring går i hver sin retning, blir på en måte drive-ropene for å få flokken til å bevege seg framover, på samme tid også de ordene vi får med oss på vår videre lesning av boka. Såvel flokken som vi jages fram av de samme ordene, men vi drives i hver vår retning. Sporene – de prikkete linjene – som starter på denne siden (side 6 i diktet) og fortsetter over hele neste side, uten ord, blir derfor både sporene etter den passerte flokken, og de sporene som vi lager på vår vandring i det samme landskapet. Dette er enda et eksempel på eller bevis for hvor nært dyr og menneske er knyttet til hverandre i naturmenneskets holistiske og økologisk-baserte forståelse av vår tilstedeværelse på Moder Jord.

 

Dette er et lettere redigert og bearbeidet utdrag av artikkel av H.Gaski, opprinnelig publisert i Karlsen, Ole 2008. Krysninger, Unipub forlag.

Harald Gaski

Om artikkelforfatteren

Harald Gaski (f. 1955) er opprinnelig fra Tana i Finnmark. Gaski er førsteamanuensis i samisk litteratur og kultur ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Han har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk kultur og litteratur på samisk, norsk og engelsk, samt oversatt samisk skjønnnlitteratur til norsk og engelsk. Han har særlig forsket på multikunsten til Nils-Aslak Valkeapää og jobbet mye med urfolkslitteratur. I den senere tid har han også spesialisert seg innen urfolksmetodologi. Gaski har vært sentral i oppbyggingen av samisk litteratur som akademisk disiplin, både som forsker, veileder og ikke minst som lærebokforfatter.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.